birgitteogsjefene

Da jeg gikk gravid hendte det at jeg fikk spørsmål om jeg skulle fortsett å blogge når magetrollet var født. "Ja, det skal jeg vel.." svarte jeg. Et ganske snodig svar i grunn, siden jeg har vært hjemme med nyklekket verdensborger to ganger tidligere (men kanskje ikke mer snodig enn at jeg hadde med rettetang i fødebagen, selv om jeg har reiset hjem fra føden med håret i en eneste stor floke to ganger før også).

De nesten seks årene det er siden sist jeg hadde pittelite menneske, har tydeligvis gjort sitt for å slette opplevelsen fra hukommelsen min. Jeg husket ikke boblen man lever i den første tiden. Når hjernen og sjelen er så full i bomull at det kun er plass til tanker og følelser som omhandler den lille, og storesøsken man for alt i verden ikke vil skal føle seg tilsidesatt. Når tåken foran netthinnen kun så vidt lar deg skimte de glade ansiktene til familie og venner. Når alt annet i verden virker fullstendig likegyldig. Da skjenkes ikke bloggen en tanke.

Så, etter en stund, letter tåken og man vurdere å åpne en nettavis. Bomullen i hodet trekker seg sammen til vekten av flere ukers søvnunderskudd og lager plass til tanker som "hm.. hvor lenge er det egentlig siden jeg har drukket vin nå". I det man rekker å tenke "blogg ja..." har knotten utviklet seg til en selskapssyk liten skapning, som krever kontinuerlig underholdning når han er våken, og madrass med puls når han skal sove.

Så sånn er det. Vi har det vidunderlig fint med det nye familiemedlemmet vårt, og det er ingen grusomheter som er skyld i bloggtørken. Jeg har bare tre barn flere enn jeg hadde trodd jeg skulle ha før fylte tretti, og en prioritering som ikke er så bloggvennlig, enn så lenge. Så får vi se :)

#mammablogg #nyfødt #baby #barn #familie #lykke #kjærlighet